OM oSS


Hvem «oppdaget» Aurlandsdalen? En skinnkledd skikkelse som jaktet rein? En fredløs som rømte fra bygda, fra straff og skattefut? En yngre bror i søskenflokken, som ikke ville gå husmann under storebroren som arvet gården nede i bygda? Alle disse «oppdaget» Aurlandsdalen. Du ser sporene etter jakt rundt i fjellet, i ledegjerder og dyregraver. I hengebratte dalsider vitner mosegrodde hustufter om kampen for det daglige brød. Da var rik jakt og godt fiske et bedre utkomme enn frykt for frost og usikre kornavlinger. For det ordet går nede i Aurland at mang en odelsgutt valgte fjellet med jakt og fiske som levevei, framfor et brattlendt og steinete gardsbruk nede i bygda.

Hvem «oppdaget» Aurlandsdalen? En flokk med karer som kjøpte opp hest og storfe ute i fjordbygdene i Sogn, drev disse fedriftene over fjellet fra Vestlandet til Østlandet og solgte dem med stor fortjeneste på «Branesmarken» i Drammen, i Christiania eller på Kongsberg, sølvbyen. Disse dyredriftene lå i fjellet utover sommeren og fråtset i frodige fjellbeiter. Stemberdalen, dalen for hingster, var ett av de beste fjellbeitene i Sogn. Hit var det kort, om enn bratt, opp fra fjorden. Overgangen til Hol i Hallingdal var en drøy dagsmarsj. Men først måtte bølingen fetes opp. Det skjedde her.

Hvem «oppdaget» Aurlandsdalen? Sjefsredaktøren i Aftenposten, Amaldus Schibsted, skrev i årboka til DNT rundt 1880 om denne fantastiske og ville dalen. Slik kom fotturistene hit, alt mens gårdene Sinjarheim, Nesbø og Øvstebø-grenda ble avfolket, stølsdrift overtok etter gårdsdrift, og nikkersadelen fra Kristiania, Drammen og Bergen la igjen klingende mynt for mat og nattely. Alle har de «oppdaget» Aurlandsdalen, hver på sin måte. Også vassdragsingeniøren og arbeidslaget med sprengningsbas, maskinfører, kabelmontør og kokke har satt sine tydelige spor her i dalen. Ikke siden istida har Aurlandsdalen gjennomgått større forandringer enn i tida etter 1970. Da elva i

Aurlandsdalen ble utbygd, fikk Stemmerdalen veiforbindelse. Veien mellom Hol og Aurland ble ferdig i 1974. Etter kraftutbyggingen har landskapet ved hytta forandret seg. Før var det fire mindre vann, mens det nå er ett stort vannspeil nedenfor Steinbergdalshytta. Steinbergdalshytta ble bygget i 1895. Valget av plassering hang sammen med at det var mye ferdsel her, og at det var rikelig tilgang på gode matvarer som kjøtt og melkeprodukter. Tømmeret til Steinbergdalshytta kom fra Hol med hest. På vårparten kunne de kjøre etappene over fjellet om Geiteryggen på skare. De brukte fem hester om gangen, og klarte 10-15 tømmerstokker pr. tur.

Fra begynnelsen hadde Steinbergdalshytta bare 17 senger, og det var ofte flere gjester enn det var sengeplasser. I dag er det fem bygg på Steinbergdalshytta: hovedbygget, annekset, fjøset og to hytter. Her er senger til ca 50 personar.

Jon og Signe Fimreite kjøpte Steinbergdalshytta av DNT i 1961, og drev hytta i en mannsalder. De var svært flinke til å ta vare på gamle ting, så i hytta finnes det antikviteter og bruksting fra dagliglivet på Steinbergdalshytta gjennom snart 100 år.

Matstellet har alltid vært svært bra her på Steinbergdalshytta. Naturen rundt gir fisk, vilt og bær. Fram til flere år etter krigen, ble alle varer fraktet til Stemmerdalen med kløvhest opp Aurlandsdalen. Før bilveien kom, ble mel, salt, sukker og andre varer med god holdbarhet, fraktet med weasel til Stemmerdalen fra Hallingdal. En weasel er et beltekjøretøy. Weaselen kunne ikke kjøre helt fram fordi terrenget er vanskelig. Det siste stykket fra høyfjellet og ned til hytta ble varene tatt med vareheis. Fremdeles blir det servert hjemmelaget, god mat på Steinbergdalshytta.


 
 
IMG_20180614_160418.jpg

Vertskap - solveig kvakestad

Solveig har bakgrunn som lærer i matematikk og fysikk, men hadde lenge gått med tanker og drømmer om å gjøre noe annet, -om å kunne kombinere lidenskapene friluftsliv og god mat.

Turisthytte var det åpenbare svaret, men vi vet hvordan det er. Å drømme er én ting, å faktisk gjennomføre er noe annet. I februar 2016 falt hun, slo bakhodet i isen og pådro seg hjernerystelse. Detaljene hopper vi over her, men enden på den visa ble sykemelding fra lærerjobben i videregående på ubestemt tid. Det var en totalt frustrerende og uholdbar situasjon, men ble sparket hun trengte for å reorientere seg.

Hun søkte jobb på Vatnahalsen hotell. Planen var å kunne komme raskt tilbake i jobb, siden dette var en helt annen type arbeid, prøve ut drømmen om turisthytte, og ikke minst å øve. Finn ble sjekket jevnlig.

I august 2017 kom Steinbergdalshytta ut for salg. Solveig dro på visning uten andre planer ennå se og drømme, for prisantydning og takst lå langt over det hun hadde økonomi til. Men tiden gikk, hytta ble ikke solgt, og drømmene ble modigere og mer konkrete. I mai 2018 la hun inn et bud som var innenfor hennes økonomiske tålegrense, -og fikk tilslag! 1. september 2018 var det overtagelse, i slutten av november flyttet hun inn, og høsten og vinteren ble brukt til å pusse opp, oppgradere og sette opp drift etter 9 år «nedetid». Går alt etter planen, er det klart for de første overnattingsgjestene i påsken 2019.